Da jeg var liten var det Comandore 64 og Amiga 500 som var det store. Internett var ett fremmedord, og var noe mystiske greier langt langt der borte. Dataundervisning på skolene var ikke-eksisterende, og det fantes knapt computere til elevbruk. Jeg kan fremdeles huske på midten av 90 tallet da vi i stor spenning satt tålmodige å koblet oss opp hos venner med dette nymotens mysteriet, med ett modem tregere enn køen langs E18 i fellesferien. I dag har internett blitt allemannseie, modem er bare såå 90-talls, og vi kan knapt forestille oss hvordan vi overlevde i hverdagen uten å være tilgjengelig på nett 24-7.
De siste 5 årene har våre internettvaner endret seg enormt, noen vil kanskje påstå at vi har vært vitne til en teknologisk revolusjon. Den har helt klart endret deler av samfunnet vårt, måten vi tenker på og ikke minst måten vi sosialiserer oss på, og bygger nettverk. Fra Bestemor på 80 til Simen på barneskolen.
Da jeg oppdaget facebook i 2007 ble jeg utrolig fascinert, kall det gjerne ”hekta”, og jublet over hvilken fantastisk måte dette var å bevare og opprettholde kontakten med venner og kjente. Med flere ulike faser og nettverk hittil i livet, og med en stor geografisk spredning på mange av de som betyr mye for meg ønsket jeg denne nye oppdagelsen hjertelig velkommen, og jeg elsket det fra første venneforespørsel!! Og midt i ekstasen over en ny oppdagelse er det mange som blir ukritiske til hva de deler, og hvem de deler det med, og jeg er vel ikke den eneste som har latt meg undre over lite gjennomtenkte og svært private uttalelser i ulike kanaler?
Internett og de sosiale mediene gir oss et hav av muligheter til å hente og dele informasjon, og ikke minst diskuterer den informasjonen man henter og deler. Som helt fersk blogger er steget ut i en ganske ukjent sfære ganske skummel, utfordrende og ikke minst spennende. Ikke hadde jeg reflektert spesielt mye over alle does og dont`sene som var knyttet opp mot det å publisere en tekst eller noen bilder. Selv om mine prinsipper når det gjaldt Facebook alltid har vært; ikke publiser bilder eller oppdateringer du vil holde skjult for bestemor eller en arbeidsgiver, ikke kom med personangrep og vær bevisst hvordan du fremstiller andre, og ikke minst skal du kunne stå for det du publiserer i fremtiden.
Å være 14 år i dag og skulle klare å se hvilke konsekvenser det du deler av deg, og andre i ulike sosial medier kan være vanskelig - man er ung, uerfaren, og impulsiv. Med ett lite tastetrykk har man i løpet av sekunder kommet med ytringer som ikke alltid er like gjennomtenkt, noe som for øvrig ikke bare gjelder de unge, impulsive og uerfarne – de kan i det minste skylde på ungdommelig overmot og uvitenhet…
Ett utsagn eller bilde som er full av humor i en bestemt setting, eller internt i en vennegjeng kan bli fullstendig misforstått om settingen blir vridd litt på, eller det som deles blir sett på med øyne som har en helt annen referanseramme og oppfattelse av hva som er festlig. Og om du er kritisk til hvilken informasjon som deles med nettverket ditt, har du ingen garranti for at andre er like kritiske – eller hensynsfulle. Alle fordeler drar med seg noen ulemper; en av de ble begrepet mobbing på nett.
Da jeg bestemte meg for å teste ut hva det ville si å blogge, gjorde jeg meg en del tvilende refleksoner omkring det å dele mine tanker og opplevelser omgjort til tekst og bilder. Hva ville jeg dele? Hvordan ville jeg dele det? Hvor mye av meg selv og tankene mine ønsker jeg å dele? Og er det jeg ønsker å formidle i det det hele tatt av interesse for andre? Nysgjerrigheten for å teste ut denne litt ukjente formidlingskanalen, og sulten på å gjøre noe nytt som kunne utfordre meg selv litt, overvant frykten over hva alle andre måtte mene å lenge jeg selv står inne for det jeg publiserer. Det skal ikke være noen dagbok, men det skal være personlig. Det skal være meg, og liker du det ikke er det ingen som tvinger deg til å lese det. Punktum.
For å sette meg bedre inn i bruken av sosiale medier leste jeg boken til Ida Jackson, kjent som virrvarr på nett – Sosiale medier. Den ble lest med stor iver, inspirerte, og fikk meg til å se på bruken av nett og nettetikk i ett nytt perspektiv, og satt i gang mengder av nye refleksjoner i ett allerede infofullt hode. Den gav timer med spennende og nyttig lesning – Takk for en opplysende og engasjerende leseropplevelse!!
Det kommunikasjonsrommet nettet har gitt oss tilgang til, gir hver og enkelt av oss ett hav av muligheter til å ytre oss, debattere, og dele ting som opptar oss med både venner og ukjente, og tilgangen på informasjon er uendelig. Men det er også like mange feller som muligheter, om man bruker verktøyene, eller informasjonstilgjengeligheten feil, eller ikke er bevisst bruken av de. Ansvaret ligger hos hver og en av oss.
Hva jeg vil med bloggen, og hvilken form den kommer til å ta er fremdeles en smule diffust. Det finnes så mye engasjerende, spennende, morsomt og provoserende der ute, så å skulle finne en rød trå, og være trofast mot den kan bli en veldig krevende oppgave. Kjenner jeg meg selv rett vil formen være flytende, trådende mange og flokete og sprangene hva innleggene vil dreie seg om store… Fra små og store hendelser som gleder og inspirerer i hverdagen til mer samfunnsrettede spørsmål. For det er meg….!
Samfunnsengasjementet har vært der siden jeg var liten og skulle sende middagsrestene til de sultne barna i Afrika og var lidenskapelig opptatt av 2 verdenskrig. Hvorfor sultet noen når jeg hadde mat? Hvordan kunne en mann gjøre så stor skade(i mine 6årige øyne var det kun en mann, helt alene som hadde skylden i all grusomheten)? Sånn er det bare har alltid vært ett utilfredsstillende og irriterende svar på alle mine slitsomme hvorfor-det-da?? Jeg har alltid søkt etter å se sammenhenger, og urettferdighet, hva den enn skulle gjelde har provosert meg siden jeg skjønte hva urettferdighet var. Samtidig elsker jeg å frotse i kjendissladderier og motemagasiner. Kanskje selvmotsigende, men det er ikke alltid like lett å være prinsippfast (heia dere som klarer det, dere må være supermennesker!). Livet har så mange dimensjoner, og jeg vil oppleve så mange som mulig av de - helst på en gang! Nok en gang dreier det seg om å finne balansen..
Så litt ustø, litt usikker, men grådig nysgjerrig og med en god porsjon respekt skal jeg teste ut noe jeg egentlig ikke har så mye kunnskap om… Og det er litt som å være nyforelsket; spennende og altoppslukende, samtidig som det er fryktelig skummelt, og man står i fare for å bli litt blind. Hvor veien går videre aner man ikke, man kan sveve på en rosa sky, eller knekke halebeinet i fallet, men man må da gamble litt! Det setter bare litt farge på omgivelsene … Så gjenstår det å se om om forelskelsen bidrar til å berike hverdagen, og går over til å bli ekte kjærlighet;)
