Mens 1 mrd av verdens befolkning ikke aner hvordan de skal skaffe seg neste måltid, og over 25 000 daglig dør av sult, kan det virke som om Ola Nordmann sin hovedbekymring disse dager er om pølsen på 17 mai blir servert med eller uten pølsebrød...
Med den såkalte smørkrisen friskt i minne, oppsto det nok engang krisemaksimering og hamstregale tilstander i vårt lille land. Nå var det frykten for tomme brødhyller og melmangel på grunn av norske bønders bokader og protestaksjoner som aktiverte hamstringsgenet i store deler av befolkningen som sprintet til butikkene for å fylle handlekurvene til randen av brød og bakervarer. Det er jo klinkende klart at en blokade av 4 mølle annlegg og oppkjøp av bakervarer i hele 16 timer vil bidra til en nasjonal sultkatastrofe.
Jeg kan ikke unngå å bli litt småflau over hvilke små hysteriske tilstander ett så lite dilemma kan skape hos voksne "fornuftige" folk. Jæger og sanker genet slår ut i full blomst, og det glemmes helt at man er en del av ett samfunn og en større helhet enn bare seg. Det hele oppfattes nesten litt surrealistisk og fortoner seg som en dårlig komedie basert på selvsentrerte og litt korttenkte rollefigurer uten imponerende logisk tankegang. At media tidlig var ute og dramatisert hele situasjonen og avfeide alle spådommer om tomme brødhyller hadde tydligvis liten effekt, og man skulle tro folk forberedte seg på tilstander vi ikke har hatt her til lands på godt over 60 år.
Jeg skal ikke utelukke at jeg muligens har ett særdeles avslappet forholdt til om hvorvidt jeg finner brød og mel i butikken de neste dagene, og det er kanskje derfor jeg lar meg fascinere av det enorme sirkuset som oppstår bare ordene fare for mangel nevnes i en avisoverskrift.
Om man demper panikken, trekker pusten sånn at hjernen får tilgang på den nødvendige dosen med oksygen for at den skal kunne være funksjonell vil kanskje tåken lett og man vil oppdage at sjokk!; man overlever faktisk ett måltid eller to uten brød om krisen plutselig skulle være ett faktum. Resultatet kunne til og med blitt en helsemessig gevinst ved å redusere det daglige inntaket av brød og fint mel... Plutselig ble det hele en vinn vinn situasjon - det hadde vært krise det!
Bøndenes mål var å sette i gang en massemobilisering som skulle bidra til å tømme butikkhyllene for brød og stanse melproduksjonen. Og om de lykkes og resultatet blir tomme brødhyller de neste dagene, kan man neppe kreditere størstedelen av æren for stengte veier og møllestans, men rette en takk til mannen i gaten som klarte å oppnå målet til Norges Bondelag via en selvoppfyllende profeti.
Så la nå "krise" være "krise"for denne gang. Skulle butikkhyllene tømmes, og du ikke aner hvordan det skal gå med frokost, lunsj og kvelds stiller jeg gjerne opp med gode råd til alternativer, mat skal du få! I mellomtiden, bruk tiden på tide å finne frem finstasen, stryke budnadskjorten og dra ut i gatene for å feire dagen som la grunnlaget for at vi faktisk får lov til å aksjonere - med eller uten pølsebrød! Hipp Hipp Hurra!
Med den såkalte smørkrisen friskt i minne, oppsto det nok engang krisemaksimering og hamstregale tilstander i vårt lille land. Nå var det frykten for tomme brødhyller og melmangel på grunn av norske bønders bokader og protestaksjoner som aktiverte hamstringsgenet i store deler av befolkningen som sprintet til butikkene for å fylle handlekurvene til randen av brød og bakervarer. Det er jo klinkende klart at en blokade av 4 mølle annlegg og oppkjøp av bakervarer i hele 16 timer vil bidra til en nasjonal sultkatastrofe.
Jeg kan ikke unngå å bli litt småflau over hvilke små hysteriske tilstander ett så lite dilemma kan skape hos voksne "fornuftige" folk. Jæger og sanker genet slår ut i full blomst, og det glemmes helt at man er en del av ett samfunn og en større helhet enn bare seg. Det hele oppfattes nesten litt surrealistisk og fortoner seg som en dårlig komedie basert på selvsentrerte og litt korttenkte rollefigurer uten imponerende logisk tankegang. At media tidlig var ute og dramatisert hele situasjonen og avfeide alle spådommer om tomme brødhyller hadde tydligvis liten effekt, og man skulle tro folk forberedte seg på tilstander vi ikke har hatt her til lands på godt over 60 år.
Jeg skal ikke utelukke at jeg muligens har ett særdeles avslappet forholdt til om hvorvidt jeg finner brød og mel i butikken de neste dagene, og det er kanskje derfor jeg lar meg fascinere av det enorme sirkuset som oppstår bare ordene fare for mangel nevnes i en avisoverskrift.
Om man demper panikken, trekker pusten sånn at hjernen får tilgang på den nødvendige dosen med oksygen for at den skal kunne være funksjonell vil kanskje tåken lett og man vil oppdage at sjokk!; man overlever faktisk ett måltid eller to uten brød om krisen plutselig skulle være ett faktum. Resultatet kunne til og med blitt en helsemessig gevinst ved å redusere det daglige inntaket av brød og fint mel... Plutselig ble det hele en vinn vinn situasjon - det hadde vært krise det!
Bøndenes mål var å sette i gang en massemobilisering som skulle bidra til å tømme butikkhyllene for brød og stanse melproduksjonen. Og om de lykkes og resultatet blir tomme brødhyller de neste dagene, kan man neppe kreditere størstedelen av æren for stengte veier og møllestans, men rette en takk til mannen i gaten som klarte å oppnå målet til Norges Bondelag via en selvoppfyllende profeti.
Så la nå "krise" være "krise"for denne gang. Skulle butikkhyllene tømmes, og du ikke aner hvordan det skal gå med frokost, lunsj og kvelds stiller jeg gjerne opp med gode råd til alternativer, mat skal du få! I mellomtiden, bruk tiden på tide å finne frem finstasen, stryke budnadskjorten og dra ut i gatene for å feire dagen som la grunnlaget for at vi faktisk får lov til å aksjonere - med eller uten pølsebrød! Hipp Hipp Hurra!
Brød og sirkus, indeed!
SvarSlettI 1985 fikk bonden betalt 2,85 kr/l melk.
I butikken kostet den kr 5,79/l.
I 2010 fikk bonden kr 4,43/l melk.
I butikken kostet en liter kr 15,11
I 1985 fikk bonden betalt kr 30,65 per kilo storfekjøtt. I butikken kostet kjøttet kr 90,13 per kilo.
I 2010 fikk bonden betalt kr 33,38 per kilo storfekjøtt. I butikken kostet kjøttet 187,68 per kilo.
Hvor blir det av pengene?
Fra:
http://anneviken.blogspot.fr/2012/05/sa-kven-er-det-som-far-penga-du-betaler.html
http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=18139845
Først og fremst var dette innlegget ment å vise mine betraktninger på en norsk mentalitet som både facinerer og frustrerer meg, Jeg blir rett og slett litt flau på over enkelte voksnes meg-først-mentalitet... At en bagatell som en eventuell brødmangel og folks massevandring til butikkene (som fører til at det faktisk kunne blitt brødmangel) sier noe om hvor bekymringsløs tilværelse vi befinner oss i her til lands. Før jeg svarer på spørsmålet ditt, vil jeg og understreke at jeg støtter bøndene i deres krav om økt økonomisk støtte. Både fordi jeg er for at vi skal bevare norsk jordbruk, og for at jeg er takknemmelig for at noen ønsker å ta vare på norsk landbruk og ikke minst den norske bondekulturen. Det er en viktig del av vår kulturarv og jeg mener vi hadde blitt en fattigere nasjon om dette gikk tapt. Det er vel neppe ønskelig at hele befolkningen skal være bosatt i byene, og skal man opprettholde bosetningen i distriktene må det finnes ett næringsgrunnlag, og man er avhengig av en levedyktig og gjennomførbar distrikspolitikk. Det jeg IKKE støtter, og har svært liten respekt for er når man tar i bruk aksjonsformer som forhindrer vanlige folk i sine daglige gjøremål. Det er umodent, skaper provokasjon fremfor støtte i befolkningen og fremmer på ingen måte saken! Så smekk på fingeren til Norsk Bondelag der... Så til svaret på spm ditt;
SvarSlettNår man kan lese at dagligvarebransjen går med milliardoverskudd, og at Reitan Gruppens overskudd de to forestående årene tilsvarer bøndenes krav i landbruksoppgjøret (henoldsvis 2,16mrd i 2011 og 2,2 mrd i 2010) får man noen sterke antakelser om hvor differansen havner, selv om jeg ikke har noen konkrete tall på fordelingen. Siden dengang har og driftskostnadene økt i takt med prisnivået - ergo gevisnten til bøndene er lik null.
Det er krevende å produserer mat i ett høykostnadsland, og mange vil hevde at dagen bønder ikke har mulighet for normal inntekt, og at timelønnen kommer under alle andre tariffer Kortreist mat og økologisk landbruk er i vinden som aldri før, og en slik jordbruksfilosofi er ikke like kostnadseffektivt. Men i en undersøkelse Nationen utførte viser at over 9 av 10 nordmenn er villig til å betale 120 kr mer i året for å sikkre -og bevare kvaliteten på dagens matproduksjon.
Ett spørsmål man og kan stille seg er om staten virkelig ønsker å satse på norsk landbruk. I landbruksmeldingen fremkommer det at man skal oppnå en økning i norsk matprouksjon på 1% de neste 30 årene, noe som må sies å være ett utopisk mål utifra dagens landbruksforhandlinger. Ønsker vi å ta vare på det norske kulturlandskapet og opprettholde norsk landbruk, og distriksnæring er det ingen tvil om at de økonomiske villkårene må ligge til rette for at noen ønsker å opprettholde driften av landbruket. De færreste av oss ønsker å jobbe for luselønn, og vie hele vårt arbeidsaktive liv til noe som gir en så dårlig fortjeneste. Felleskap og solidaritet er norske kjerneverdier, men hvordan kan man forvente at en yrkesgruppe skal godta villkår ingen andre hadde godtatt?
Om ikke økt økonomisk støtte i jorbruksforhandlingene er svaret, er det helt klart ett behov for nye løsninger og alternative veier om man ønsker ett bærekraftig landbruk. Om det er i form av økte tilskudd, lavere skatter eller fritak fra reguleringer kan være det samme, så lenge resultatet blir ett levedyktig, trygt og kvalitetsbevisst landbruk. Jeg betaler gjerne litt mer for melken, og et slant ekstra for ost og egg - så lenge de ikke havner i lomma Reitan;)