Det å sitte i ro hele dagen har aldri helt vært min greie. Hode vil bare ikke forstå at det å forflytte seg uten hjelp av krykker faktisk er umulig. Det vil heller ikke helt godta at armene er opptatt av å betjene krykkene, og en halv kaffekopp spredt utover trappen er beviset på hvor vellykket forsøket på å kombinere krykkegåing og bæring er:P
Etter å ha fått kneskålen ut av ledd for tredje gang var rekonstruksjon av kneet eneste alternativ for å få ett stabilt bein i fremtiden. Navnet rekonstruksjon og detaljbeskrivelse av de tre inngrepene kirurgen skulle utføre bidro til sitt på grue-seg-skalaen, så selv om det nå er litt smertefullt og tungvint er det alikevel en god følelse at det er over. Og selv med babysteps går det en vei - fremover!
Ting tar tid, og det må det få lov til å gjøre gjenntar jeg mens frustrasjonsalarmen straks utløses etter å ha brukt 4 dobbelt så lang tid på å lage kaffe til frokosten. I det minste klarte jeg det, uten hjelp! Seier!!
Hvem sa det ikke lønner seg å være sta? Jeg er ikke overbegeistret for at tempoet må senkes helt ned til ett minimum, og at små ting man vanligvis ikke tenker over blir ett lite prosjekt i seg selv. Det er ikke bare bare å hente seg ett glass juice i kjøleskapet, lage mat eller sette over en klesvask.
Hvem sa det ikke lønner seg å være sta? Jeg er ikke overbegeistret for at tempoet må senkes helt ned til ett minimum, og at små ting man vanligvis ikke tenker over blir ett lite prosjekt i seg selv. Det er ikke bare bare å hente seg ett glass juice i kjøleskapet, lage mat eller sette over en klesvask.
Men med ett knippe kreativitet og finurlige teknikker som helt klart hadde forlenget livet til eventuelle tilskuere kommer man langt på vei... Man må bare grave grundig etter tålmodigheten, svelge frustrasjonen og øve på den Sør Europeiske manjana stilen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar